Mer praksis gir tryggere lærere

Barneskolelærer Thea Mei Yu og ungdomsskolelærerne Lena Vaag og Martin Sørdal har gjort seg noen tanker om hva som skal til for å gjøre læreryrket mer attraktivt og hva som kjennetegner et godt samarbeid mellom skole og hjem.

I 2017 ble grunnskolelærerutdanningen forlenget med ett år og gjort om til en femårig master. Nå synker søkertallene. Thea tror dette kan ha med lengden på utdanningen å gjøre.

– Læreryrket har fått lavere status, og da ser ikke folk at det er hensiktsmessig med en så lang utdanning, mener Mei Yu. 

Lærerne har hatt et lønnsetterslep, men ved forrige lønnsoppgjør fikk de endelig et lønnshopp. Lena mener at de siste årenes svake lønnsutvikling er en av årsakene til den synkende rekrutteringen.  

Martin går mer utradisjonelt til verks i sin søken etter svar og spør kunstig intelligens om hvorfor læreryrket har blitt mindre attraktivt. Lav lønn, høye krav og ansvar, manglende ressurser, negativ omtale av yrket i media og mangel på karrieremuligheter, svarer Chat GPT. 

– Fem treffende grunner, sier Sørdal. 

Fra venstre: Martin Sørdal, Lena Vaag, Andreas Stien-Leenderts og Thea Mei Yu

Mei Yu er øvingslærer og tar stadig imot studenter i sitt klasserom. Hun mener det må mer praksis inn i lærerutdanningen. Løsningene ligger dermed også på et systemnivå.

– Legene har jo turnusordning. Kanskje vi skulle hatt turnuslærere? sier Sørdal.

Også lærerstudentene engasjerer seg i dette. I den nyeste utgaven av bladet Utdanning skriver fem lærerstudenter at de ønsker mer praksis. De har så vidt rukket å komme seg inn i rutiner og relasjonsbygging før de skal avslutte perioden, hevdes det.

Mei Yu ønsker dessuten en mentorordning for å forebygge det velkjente praksissjokket når de nyutdannede lærerne kommer ut i jobb. Det er mange arbeidsoppgaver, og hun tror færre lærere vil slutte hvis det fantes en slik ordning. 

Det er naivt å tro at læreryrket kun handler om fag. Det er mye mer enn det.

Mey Yu

Vaag mener at samarbeidet med de foresatte er det viktigste en lærer gjør. Hun er i forkant og ringer én av foreldrene til hvert barn før skoleåret starter i august. Hun ringer annenhver mamma og pappa, fordi hun ser en tendens til at det er mødrene som har det meste av kontakten med skolen ellers. Hun sier at elevene også har behov for å snakke med lærerne sine.

– Elevene ønsker gjerne en prat hvis du tar det kort nok og ofte nok, sier hun.

Mei Yu oppfordrer foreldre til en åpen og ærlig dialog rundt barnets situasjon, fordi det som skjer hjemme og på skolen påvirker hverandre. Mei Yu sender gjerne en melding hjem om positive ting i hverdagen, en melding hun viser til eleven også.

– Da er det lettere å ta den kjipe telefonen, sier hun.

Hun kan ringe med eleven til stede og be eleven fortelle selv.

Sørdal mener det trengs positive opplevelser å bygge på, for da er det enklere å ta kontakt senere. Han foreslår felles treffpunkter som frokost med både elever, foreldre og lærere. 

De tre lærerne er enige om at god kommunikasjon med hjemmet er viktig, men hvor tilgjengelig skal læreren være? 

Vaag gir ut sitt private telefonnummer, men opplever ikke at foreldre misbruker denne muligheten for å nå henne. Hun mener lærerne må ta høyde for at enkelte foreldre kanskje ikke er så gode på mail eller skolemeldingsapp.

– Da er det tryggere med en sms eller telefon, sier hun.

Sørdal mener prinsipielt at lærerne ikke bør gi ut sitt private telefonnummer. Det må skilles mellom jobb og fritid, men han innrømmer at han også har gitt ut nummeret.

– Jeg ser fordelene med det. Men er det sunt for oss? spør han.

Mei Yu påpeker at lærere må være tydelig på at jobben må kunne legges vekk, selv om foreldrene har deres telefonnummer.

– Hvis ikke blir det altoppslukende, sier hun.

Sørdal er igjen usikker på realitetene og spør om alle klarer det. Han mener det blir en forventning om at alle skal gjøre det, men understreker at det ikke finnes noen krav om at lærerne skal ha kontakt med hjemmet utenfor sin arbeidstid. 

– Det tror jeg det er mange som trenger å høre, sier han.

Noen foreldre mener at infoen fra skolen via app eller andre plattformer, er som å manøvrere seg gjennom en jungel. Infoen kommer til alle døgnets tider, hevdes det. Vaag mener at en skole må avklare hvem som sender ut hva, fordi det kan bli inflasjon av info.

– Det som handler om klassen og elever, kommer fra kontaktlærer, og det som handler om skolen generelt, kommer fra ledelsen, sier hun.

Sørdal minner om at det kan komme ulik mengde informasjon fra klasse til klasse internt på en skole, og at det kan skape litt frustrasjon i foreldregruppa.

Thea har en fast rutine på fredager der hun informerer om hva klassen har gjort gjennom uka, med ukeplanen vedlagt i meldingen. Slik samles all infoen på ett sted.

De tre lærerne lander likevel på at det må være noe slingringsmonn. Alt trenger ikke være likt, for mennesker er forskjellig.

Selv om søkertallene til lærerutdanningene går ned, viser en undersøkelse fra Høgskolen i Innlandet at de aller fleste lærere trives i jobben. I undersøkelsen meldes det samtidig om stor arbeidsmengde, for lite tid, få ressurser og mye administrativt arbeid.

Kanskje kan rådene fra Mei Yu, Vaag og Sørdal være med på å lette hverdagen for lærerne, og noe for politikere å merke seg. Så får vi for fremtiden håpe at rekrutteringen tar seg opp.